Den strukturelle rammen

Den strukturelle fortolkningsrammen er den rammen som er tydeligst ved siden av den menneskelige ressursrammen.

Den strukturelle betraktningsmåten har utspring i to teorier. Det første er teknologiens virksomhet med tanke på å finne fram til den mest effektive oppbygningen av organisasjonen. Den fremste innenfor denne forskningen er Frederick W. Taylor (1911), han regnes for opphavsmannen for den ”Vitenskaplige ledelse”. Andre teoretikere som har bidratt til utviklingen av den vitenskaplige ledelse er Henri Fayol (1919, 1949), Lyndall Urwick og Luther Gulick(1937). Den andre grenen av struktur teorier er bygget på arbeidet til den Tyske økonomen og sosiologen Max Weber på slutten av 1800 tallet.  Den byråkratiske modellen. Flere som har levert viktige bidrag til denne modellen er Blau og Scott (1962), Perrow (1986) og Hall (1963).

Strukturen er en skisse av mønsteret av forventninger og samhandling mellom interne deltakere og eksterne interessenter. På samme måte som reisverk i en bygning er strukturen både begrensende og understøttende i det organisasjonen ønsker å oppnå.

Den strukturelle rammen viser mål, formelle roller og relasjoner.  Strukturen er skapt for å kunne matche organisasjonen med omgivelser og teknologi.

Fokus er lagt på arbeidsdeling og koordinering gjennom regler og hierarki. 

Problemer oppstår som regel når struktur og situasjon ikke er sammenfallende.  Spesialisering gir kvalitet og effektivitet.

Samordning og styring er avgjørende.

Organisasjonsproblemer kan skyldes uhensiktsmessige strukturer.

Dimensjon og strukturelle implikasjoner (se side 69 i Bolman og Deal)