Sertifisering i Oslo

Litt senere på høsten havarerte "Måsen" utenfor Stamsund.  Men man klarte å heve flyet og sette det i luftdyktig stand igjen. "Måsen måtte sertifiseres før utgangen av året, og selv om dette kunne gjøres i Trondheim, hadde Gidsken  bestemt seg for å fly helt til Oslo for å få dette utført.  På denne turen fikk Gidsken med seg flygmästare Villa Leppänen fra Finland. Det kom til å bli en strabasiøs og begivenhetsrik tur. På grunn av havariet uten for Stamsund var flottørene sprunget lekk og tok inn mye vann.  Selv om flottørene ble lenset, ble de aldri helt tomme.  Derfor ble avgangsvekten redusert så mye at de bare kunne fylle drivstoff for en times flyging, mot normalt tre timer. Dette førte til at de måtte utføre omlag 20 landinger i løpet av turen. Det var snøstorm og uvær nesten hele vegen, og hver gang flyet stoppet for å fylle drivstoff måtte flottørene lenses. Mens dette pågikk ble motoren kald, noe som gjorde den svært vanskelig og starte igjen. Flyets stigeevne var også betraktelig redusert på grunn av de dårlige flottørene. Gidsken uttalte senere at det hele hadde fortonet seg som "en grusom tur".

Med start fra Narvik 18. desember 1929 klokken 11:30, kom "Måsen" til Leines litt nord for Bodø. Det var storm og kraftig uvær og flyet måtte surres fast med 18 skøytetau for at det ikke skulle blåse bort.  Ved nyttårstider lå de en uke i Trondheim, og 16. januar stoppet de i Lærdal før turen fortsatte videre sørover.  Fra Stryn sendte de sine flydresser og annet utstyr til Oslo for å lette flyet så mye som mulig for å få plass til mer bensin. Da de fløy over Fillefjell i Sogn og Fjordane var de i 2000 meters høyde og med nesten tom bensintank. Det var fortsatt dårlig vær og kraftig turbulens og plutselig ble flyet fanget i kraftige nedadgående luftstrømmer. De mistet mye høyde og unngikk en fjelltopp med bare 20 meters klaring.  For å berge liv og helse var det nødvendig å lande umiddelbart. Nærmeste brukbare landingsplass var det islagte Årdalsvannet 600 meter over havet.  Heldigvis klarte de dårlige flottørene seg ganske bra i møtet med isen, og det var to skremte flygere som måtte gå 5 timer i dyp snø for å få tak i bensin. Den 30. januar kom de endelig fram til Horten for besiktigelse og sertifisering.

Til avisene fortalte Gidsken at turen hadde lært henne mye. Det var godt mulig å fly vinterstid langs kysten, men man var avhengig av førsteklasses materiell. Ustabile værforhold, turbulens og kastevinder i fjordene, skapte farlige situasjoner og problemer for flygingen. Derfor ønsket hun seg et større fly som for eksempel en Junker som egnet seg bedre for passasjerflyging.

Turen fra Narvik til Oslo hadde tatt en måned, og Gidsken ble revystoff på teatrene i hovedstaden. Folk lo og sa det ville vært raskere og reise med hurtigruta.

Men de som hadde kunnskaper om luftfarten forsto hvilken bragd Gidsken egentlig hadde utført.  Mannen som skapte sensasjon da han som første mann fløy over Nordsjøen i 1914, Trygve Gran, skrev følgende i Aftenposten, 21/3 1930:  "Frøken Gidsken Jakobsens ankomst til Oslo i sin flymaskin betyr uten tvil at et nytt kapitel er begynt i norsk flyhistorie. Hun har vist seg i besittelse av de kvalifikasjoner som gjør hennes kvinnelige luftførerskap betryggende.  Frk. Jakobsen kan "gå på" når det gjelder, og kan vente når hun finner det påkrevet. Hennes mange landinger under vanskelige forhold gir også et utmerket bevis for at denne Norges annen kvinnelige flyger, allerede er i besittelse av rutine og dyktighet. Hadde hun tilhørt en flyinteressert nasjon, kunne man uten større risiko spådd henne en "lysende karriere".   tillegg skriver Gran at sakkyndige vil kunne bedømme denne prestasjonen som den storbedrift det er.

Den 8. februar var flyet ferdig og kursen ble igjen satt nordover. Også på hjemturen ble de utsatt for snøstorm og uvær. Etter fire dager nådde de Aursundsjøen der de parkerte flyet og søkte losji for natten.  I løpet av natten snødde det kraftig.  Neste dag kom de seg likevel i luften igjen etter at over 100 personer hadde hjulpet til med å måke startbane på isen. Men etter bare en halvtime i luften var inntraff nok et uhell. Et oljerør sprang lekk, og det tok fyr i motoren. De klarte en nødlanding på Gaula uten større skade på seg selv eller flyet. Flyet ble senere reparert og fløyet nordover.

Etter at "Måsen" var tilbake i Narvik ble det brukt lokalt i Nord-Norge til forskjellige turer. Denne perioden var heller ikke uten uhell, og det siste havariet skjedde den 29. juni 1930 ved fergestedet i Øksfjord. Gidsken var på tur med sin bror da en wire til høyderoret røk av under flyging. "Måsen" havnet i sjøen men heldigvis ble ingen skadet.  Flyet ble totalvrak og dette var siste gangen Gidsken satt bak spakene på "Måsen" .